Jeg eier ei hytte som ligger i utmark sør i Rogaland. Hytta står på bygsla tomt og ble kjøpt i 1991. Det spesielle med festekontrakten, som forøverig var standard på den tiden, var den lave festeavgiften, kun kr. 10,- pr. år. Naboen hadde en identisk kontrakt. Den lave avgiften var et vesentlig argument den gang hytta ble kjøpt. I praksis var det ingen avgift. Grunneier og utbygger hadde egentlig inngått en avtale om kjøp av området, der bygsling var alternativ om myndighetene ikke godkjendte et salg.

7 år etter kjøpet ble eiendommen solgt. Jeg hørte ingenting fra grunneier før det for 3 år siden kom brev fra advokat med krav om justering av avgiften som grunneier vurderte som urimelig og ulovlig lav. Kravet ble selvsagt avvist. Loven er ganske klar på at det konsumprisindeksen (pengeverdien) som skal brukes ved justering. Men. etter råd fra advokat ble vi enige om å sette opp leien til kr. 1.000,- pr. år for å kunne ha et godt forhold til grunneier og unngå konflikt som gikk utover både trivsel og ferieglede.

Antageligvis så grunneier så denne innrømmelsen som et tegn på svakhet og redsel, for plutselig ville han ikke signere avtalen slik advokatene på begge sider hadde formulert den. Det ble truet med anmeldelse for ulovelig bygging i strandsonen om vi ikke godtok hans personlige formular. Det gjorde vi ikke. Dermed kom det brev fra kommunen om ulovlige flytebrygger, terrasser og boder. Etter en skriftlig redegjørelse og en synfaring slo kommunen fast at vi ikke hadde brutt loven. Etter dette trodde jeg saken var ute av verden. Jeg ble riktignok høsten 2010 kontaktet av en advokat som ønsket  dialog, uten at det ble nærmere spesifisert hva dialogen skulle handle om. Så, rett før jul 2010 kom det brev fra aadvokat med varsel om igangsatt sak og krav om intil 10.000,- pr år i bygslingsavgift. Naboen fikk samme varsel.

Vi skrev tilbake at vi sto ved avtalen om kr. 1.000,- pr. år, selvom grunneier med sin anmeldelse egentlig hadde brutt forutsetningene for denne avtalen. Dette ble ikke godtatt. Grunneier ønsket rettslig skjønn. Dermed hadde vi ikke annet å gjøre en å engasjere advokat og ta de utgiftene som fulgte med.

Saken skulle opp i Tingretten nå i høst. Før saken kom opp kom det stadig nye brev med ny dokumentasjon og nye påstander om ulovelighet og urimelighet. Uka før rettsforhandlingene skulle gjennomføres kom det melding fra grunneiers advokat at de nå ønsket en minnelig ordning. Vi inngikk da en minnelig avtale der vi som festere stod ved vårt tilbud om kr. 1.000,- pr år. Øvrige utgifter i saken som etter hvert var kommet opp i betydelige beløp ble dekket av grunneier. Hvor mye grunneier samlet har tapt på denne saken vet jeg ikke, men det vil nok ta mange år før regnskapet går i pluss.

Hvordan er det mulig å kjøre en sak så langt når det er åpenbart for alle at grunnlaget er så svakt? Har ikke advokater en plikt til å informere om at man egentelig ikke har et rettslig krav? At man umulig kan nå fram i retten?

Jeg tror svaret er enkelt. Det lønner seg å true med advokat og rettslige skritt. Folk blir redde og kan presses. Men noen ganger fungerer denne strategien ikke.

Takk til Tomtefesterforbundet for gode råd og moralsk støtte i denne saken.